I år var værgudene i det gode lune, og vi fikk en strålende høstdag på Øynaheia, i sterk kontrast til fjoråret, da det regnet i bøtter og spann! Allerede i 10 tiden begynte det å komme biler, og også i år stilte AMK med tilhenger og en representant fra styret, Oddvar Iveland. Takk skal du ha for god hjelp!
Det ble også i år en god del kjøretøy av ymse slag, fra svære lastebiler til brannbil, Frolandsruta, en del MC er og scootere, og masse Am-Car. Mange koste seg i høstsola, og det gikk en jevn strøm av folk opp og ned trappa til Øynastua, hvor vertskapet serverte både vafler og kaffe, og pølser og lapskaus. Dette smakte godt!
En liten quiz ble det også tid til, og en komite fikk den alltid vanskelige oppgaven å kåre «dagens bil». Valget falt i år på den nærmest autentiske verkstedvogna til tidligere Volvo forhandler i Arendal, Paul K. Olsen. Dette er en bil som Trond Reiersølmoen har tatt under sine vinger, og har tenkt å beholde i den stand den er nå. Kanskje ikke helt strøken eksteriørmessig, men med en fin patina! Trond er bilmekaniker av yrke, så det tekniske er selvfølgelig i de aller beste hender. Volvoen har masse lokal historie, og når datteren til Paul K. Olsen også var deltager på dagens treff, riktig nok i en flott Triumph Spitfire, var nok dette et populært innslag, med blomster til henne og diplom til Trond.
Vi takker vertskapet, Jens Petter og Sven Erik med mannskap, for en hyggelig dag «på heia», og en fin sesongavslutning for veteranfolket. Veldig greit med et så entusiastisk vertskap, som legger alt så vel til rette for oss!
Takk til alle for en koselig dag!
Øyvind

Så er Dyrskue over for denne gong.Nokså tradisjonelt, men noko hemma av dårleg ver, som bremsa både på publikumsframmøte, redusert oppmøte av veteranbilar, og dempa aktivitetar.
Særleg fredag var det svære regnbøyer, lørdag var noko betre, mens det var best ver søndag.

Trass i dette var utstillingane på plass. Qvaas Traktorlag hadde ei solid utstilling av veterantraktorar og reiskap, og ein av dei eldste traktorgravarar som fins, Oddvar Sørli sin første produksjon frå Jæren av slik gravar, ein wire-maskin.
Traktorlaget stiller trufast opp med å kjøre barnehagebarn med Gråtass og tilhenger, og barna er like blide om det kjem ei regnskurd eller ikkje.

Hos AMK er Øyvind og Jan på plass med sag og motor, til å sage tønnestav, og Emil lagar tønne av staven.
Treskeverket er der, og blir dratt av ein gråtass. Mølla er der, og Bente Marie er ein av fleire som mel korn til mjøl. Sjølvsagt er Torstein og medhjelparar på plass med skafte-fabrikken, han dreier både sleggeskaft, øskeskaft og orv.
Olav Nilsen stiller ut ein to-hjulstraktor 1965 modell, men som han brukar i skogen den dag i dag til å dra stokkar med.
Gamle motorar er der, og Trond er i bua og sel effektar for AMK og tek i mot nye medlemmer til klubben.

Lørdag blir det kinna smør på gamlemåten i ei kinne, og vaska og salta av Bernt Jarl Fardal.
Lørdag møter og Farsund og Lyngdal Tempoklubb, og stiller ut 15-20 fine motorsyklar.

Denne dagen er og Harald Eide på plass med sylkvasse ljåar og inviterer til ljåslått-konkurranse. Det fenger bra, både kvinner og menn deltek, i alt 10-12 stykke, og i år gjekk ei kvinne av med sigeren: Bente Marie Fardal, gratulerer! Ho fekk både orv, ljå. ljå-klemme og bryne i premie.

Ein god del folk tek svingen bortom «gamle-verda» ser på dei ulike aktivitetane, eller slår av ein prat.
Ein del fine veteranbilar kan dei og studera, om ikkje så mange som det pleier å vera.
Klubben har fått fleire nye medlemmer, det er bra.

Enda eit Dyrskue er nå omme, og det er berre å takka alle som kom, og alle trufaste dugnadsfolk som steller det til, år etter år. «Gamle-verda» utgjer ei betydeleg avdeling av Dyrskue. Og på bileta på desse sidane kan ein sjå mangfaldet og alle dei som hadde ein fin dag her.

Turid

En av de aller eldste bilene på Sørlandet er en Dodge fra 1917. Den eies nå av Helge Gumpen, som har gitt Fjærbladet tilgang til mange morsomme dokumenter om bilen, helt fra den var ny i 1917 og frem til Helge Gumpens far, Thorvald Gumpen, kjøpte bilen i 1954. Siden den gang har den vært i familien Gumpens eie.

Det aller første dokumentet heter Anmeldelsesblanket og inneholder opplysninger i forbindelse med registreringen av bilen. Denne blanketten er datert 3. april 1917, og forteller oss at bilen er en Dodge Brothers med fabrikknummer 96578, den har 35 hestekrefter og toppfart på 60 km/t. Den veier 1.000 kg. og har fire sylindre. Prisen er kr. 7.000 og som eier er oppgitt godseier Johan Heiberg på adresse Thomas Heftyes gate 42 i Kristiania.

Det neste som kommer er registreringsattesten, at bilen er godkjent av bilsakkyndige R. Bjørn-Hansen, også dette 3. april 1917. Den fikk registreringsnummer A-1115.

Nå kan det synes som om godseier Heiberg kanskje ikke likte bilen, eller ville ha seg en større bil, eller hva grunnen nå måtte være, i alle fall selger han den allerede 18. juni 1918 til legasjonssekretær Brudenel-Bruce, Drammensveien 79, Kristiania. Prisen er dessverre ikke oppgitt, men bilen får nytt kjennemerke og heter nå A-1188.

Legasjonssekretæren beholdt heller ikke bilen lenge. Den ble solgt i løpet av 1919 til Heisteins Automobilforretning i Kristiansand, og derfra ble den solgt videre til sogneprest Thomas Rosseland i Seljord hvor den fikk kjennemerket H-81. Det har tydeligvis vært litt rusk i maskineriet, og det mangler muligens noen dokumenter, men det fremgår av sammenhengen i de foreliggende dokumentene at papirene på bilen åpenbart ikke er innlevert til myndighetene. I tillegg hadde sognepresten ikke sertifikat, og dette slo dårlig an både hos lensmannen i Seljord og hos politimesteren i Telemark.

I brev til politimesteren i Telemark, datert 6. november 1919, skriver sognepresten:

”De nødvendige papirer vedk. min motorvogn er det umulig å skaffe nu. Bilfirmaet kan ikke skaffe vognens papirer og certifikat kan jeg nok ikke faa nu da bilsaisonen er forbi for i aar. Jeg maa derfor andrage om at faa udsættelse til vaaren, da jeg skal forpligte mig til aa skaffe papirerne, saa sant det lar seg gjøre.”

Noe har nok skjedd i løpet av vinteren, for 17. april 1920 skriver politimesteren i Kristiania og oversender papirene på bilen til politimesteren i Kristiansand. Men det visste man jo ikke i Telemark… 24. april 1920 sender politimesteren i Telemark brev til lensmannen i Seljord og skriver der:

”I anledning av at sogneprest Rosseland ikke har været til å formå til å skaffe dokumentene på sin motorvogn, beordres De til uopholdelig å fjerne bilens kjendingstegn og forby vognen benyttet. Man ber også bragt på det rene om sognepresten har førercertifikat og om han har benyttet sin vogn, og om han har kjørt den selv.”

Samme dag skriver politimesteren også til sognepresten og ber om at dokumentene straks fremskaffes da bilen nå vil bli avskiltet. Det trues også med at det vil bli igangsatt etterforskning mot sognepresten. Sognepresten svarer og legger skylden på bilverkstedet som har solgt bilen. 11. mai sender politimesteren dette brevet til lensmannen i Seljord til uttalelse, og avslutter med at ”særlig bedes opplyst om Rosseland har kjørt med den ikke registrerte bil.”

Lensmannen svarer 26. mai, fremdeles 1920, og skriver: ”I henhold til herr politimesterens ordre har jeg fjernet bilens kjendingstegn og forbudt sognepresten å benytte den. Sognepresten har ikke certifikat. Han har benyttet vognen og har i enkelte tilfælde ogsaa kjørt den personlig – men saavidt jeg vet kun til gudstjenester i annekset Flatdal. De enkelte gange han har kjørt, har han utvist stor varsomhet. Det er vistnok rigtigt, at han ikke ser sig i stand til at skaffe papirer til bilens registrering. Jeg har ogsaa derfor tilraadet ham at faa bilen kjørt til Porsgrunn til undersøgelse og godkjendelse. Det er ikke tvil om at bilen er i fuld kjøredygtig stand. Jeg har nemlig hørt kyndige bileiere kjyte av bilen.”

4. juni er det sogneprestens tur til å skrive igjen, et langt og sirlig håndskrevet brev:

”Firmaet Heisteins Autoverksted, Kristiansand, har for en tid siden underrettet mig om at min bils papirer nu er skaffet tilveie og sendt herr politimesteren. Jeg haaper det forholder seg saa.

I fjor sommer benyttet jeg bilen noget, vesentlig til det nærmeste annex, Flatdal. Jeg har ikke certifikat, men der var et par ældre, velkjendte chauffører som sa, at jeg trygt kunde kjøre uten certifikat, naar jeg bare holdt mig innen mitt distrikt og kjørte forsigtig. Efter hva jeg har faat vite forholder dette sig ikke saa og jeg beklager meget at jeg ikke benyttet anledningen til at faa certifikat da herr Kjølstad var heroppe i høst og certificerte en del. Men jeg har i alle fald kjørt meget forsiktig og ikke gjort nogensomhelst skade, bortset fra at jeg en gang – første gang jeg kjørte – tørnede mot en hølade som dog ikke fikk varig men.

Efter hvad jeg har ladt mig fortælle kræves nu – for at opnaa kjøretilladelse – bekræftelse fra en autoriseret chaufførlærer av at en har gjennomgaat et 14 dagers kursus. Hvis dette forholder sig saa er jeg helt avskaaret fra at opnaa kjøretilladelse. Jeg har nemlig ikke tid til at gjennomgaa et slikt kursus. Derimot vil jeg naarsomhelst kunne skaffe attest for kjøredygtighet. Nogen kjendskap til motoren har jeg ogsaa underhaanden faat.

Jeg tillater mig derfor at søke om at faa kjøretilladelse paa den betingelse, at jeg fremlægger attest fra autoriseret chaufførlærer for kjøredygtighet og elementær motorkundskap samt opfylder alle andre formalia.

Da jeg ikke har hest er det av største vigtighet for mig at faa lov til at bruge bilen snarest mulig. Her falder mange reiser.”

Så langt sognepresten. Noen flere dokumenter fra 1920 foreligger ikke, så det er vel rimelig å tro at han fikk sertifikatet sitt. Men det ser ikke ut til at bilen ble brukt så veldig lenge, for neste brev fra sognepresten er fra 8. april 1934 til politimesteren i Kristiansand, sendt fra Brendaasen:

”I Seljord i Telemark har jeg staaende en Dodge automobil som i 1919 av politimesteren i Telemark blev indregistreret som nr. H-81. Fra 1924 har bilen været ute av bruk og er vistnok nu strøket av registeret.

Bilen er nu satt i stand og skal kjøres til Kristiansand, men bilreparatøren har meddelt mig at han ikke faar lov til at kjøre bilen herned før den blir forsynt med nummerskilt fra politimesteren i Kristiansand. Jeg tør be herr politimesteren snarest mulig træffe slike forføininger at bilen kan bli nedkjørt. Eventuel regning bedes sendt mig.”

Sogneprest Rosseland hadde på dette tidspunkt flyttet hjem til Greipstad, hvor han bygde hus på en tomt utskilt fra farsgården på Rosseland. Og politimesteren i Kristiansand (ved politibetjent Johannes Kornbrekke) ordnet med registrering på K-1602.

Så skjer det ikke noe mer før krigen, men under krigen måtte Rosseland fylle ut skjema om Undersøkelse av bilbestanden. Imidlertid var nok Dodgen for gammel til at tyskerne ville ha den (!) så den ble stående på Rosseland. Hvor mye sognepresten hadde fått kjørt med den før krigen er ikke godt å vite, og både under og en tid etter krigen var det ikke lett å være bileier. Det måtte kjøretillatelse til, også i flere år etter krigen.

Etter krigen ble det tydeligvis aktuelt å sveive i gang Dodgen igjen. Søknaden fra Rosseland om kjøretillatelse finnes ikke i dokumentene, men derimot avslaget fra Statens Bilsakkyndige, stilet til ”pensjonert sogneprest Thomas G. Rosseland”:

”Som svar på Deres søknad av 8. april 1948 beklager en å måtte meddele at en ikke har funnet tilstrekkelig grunnlag for å innvilge generell kjøretillatelse utover 25 km. veglengde fra eierens bopel og/eller etter kl. 20.”

Dette falt nok tungt for brystet for den pensjonerte, som 3. mai 1948 avfyrte følgende svar:

”Min ansøkning om generel kjøretillatelse var begrundet med at jeg har gigt i venstre fot og derfor vanskelig kan gaa. Likeledes fremhever jeg at jeg bruker min bil ganske lite, ca. 20 liter bensin pr. måned.

Da denne ansøkning er avslaaet og jeg ikke med fuld sandhed kan kalde min smule bilkjøring for absolut nødvendig, har jeg ikke andet aa gjøre end aa la min bil fortsatt staa ubenyttet i garagen. Jeg tør derfor be politiet snarest mulig komme aa hente nummerskiltene. Men da myndigheterne ved sine restriktioner gjør det umulig for mig aa bruke min gamle gode bil er det en selvfølge at jeg ogsaa maa bli fritatt for aa betale motorvognskatt.”

Kristiansand Politikammer videresendte 19. mai dette brevet til lensmannen i Søgne og Greipstad, ”… med anmodning om å gå innom pastor Rosseland og motta kjennemerkene for hans motorvogn K-1602 som han etter eget ønske vil innlevere. Han bes samtididig gjort kjent med at vogna derved ikke vil bli oppført til beskatning for kommende år 1948/49.”

Allerede 21. mai svarer lensmannsbetjent Knut Koland følgende til politikammeret:
”Tilbakesendes Kristiansand politikammer idet en skal opplyse at pastor Rosseland ikke ønsker å innlevere kjennetegnene for hans motorvogn K-1602. Grunnen til dette er at han har søkt ettergivelse av motorvognskatten for 1947/48 og ønsker å beholde kjennemerkene til dette er avgjort.”

Hvordan dette endte, er ikke godt å vite…..

Det vi vet, er at 17. juni 1954 solgte Thomas Rosseland Dodge’n til Thorvald Gumpen, som allerede i september samme året kjørte veteranbilløp i Oslo med den. Og hos familien Gumpen befinner bilen seg fortsatt, over 100 år etter at den første gang ble solgt i Oslo.

I år ble delemarkedet på Birkeland en nokså fuktig affære. Regnet kom og gikk og det virket som om vi skulle få alt det regnet vi ikke har hatt i sommer, på denne dagen. Men likevel kom det greit med tilskuere, det kom over 250 veterankjøretøy, og det kom en god del selgere. Ikke så mange som i fjor, dessverre, men det retter vi opp til neste år!

Regnet la faktisk ikke noen veldig stor demper på arrangementet. De fleste hadde jo med seg paraply eller regntøy, og da Fjærbladet spurte en av selgerne, Kjetil Fuhr fra Klepp i Rogaland, kunne han fortelle at salget hadde gått riktig bra. Nå hadde nok han mange attraktive bildeler som trakk folk, men det sies at han har mye mer deler og han lover å komme tilbake til neste år!

Paraden i år var 50-talls amerikanere, og det var mye flott å se på. Det var det ellers også, og billedkavalkaden på disse sidene viser at stemningen var høy til tross for lavtrykket! Og så satser vi på bedre vær neste år, hvor AMK også skal markere sitt 40 års jubileum blant annet på marekdet.

AMK-medlem Jørgen Nygaard fra Vennesla har sendt inn noen fine bilder fra årets Ford-treff og det taker vi for!

Bildet viser Jørgens egen Granada 2,3 Jubileum (lys grønn), Erling Finsådals hvite Granada 2,0 L med 80-talls styling og Tor Ivar Nordhus sin flotte, svarte Granada 2,8 injection med automat.

I overkant av 40 biler stilte, stemningen var høy og Ford-praten gikk lett blant folket. Det ble også tid til en sving Sørlandsparken rundt med alle de fine bilene.

Under AMK-gudstjenesten i Åseral dukket det opp et innslag som nok ikke ser spesielt vanlig i en folkekirkelig gudstjeneste. Da klokkeren var ferdig med å lese kunngjøringene, kunne hun opplyse at Håkon Omland også hadde noe han ville si.

Og se – der kom formann Håkon vandrende oppover kirkegulvet i fulle pontifikalier (det var en som nevnte etterpå at han trodde det var en kardinal som kom!).

Det som skulle skje, var at Anders Mathias Larsen skulle bli tildelt AMK sin hedersbevisning Den Gyldne Tændplug, en høythengende og sjelden ære. Og dette var selvfølgelig på grunn av hans innsats med først å ha idéen til AMK-gudstjeneste i forbindelse med Åserals-arrangementene, og deretter å ha gjennomført disse i foreløpig 13 år. Vi håper det blir mange flere!

Hedersmottakeren ble nok litt ”tatt på senga” av dette, og det var da også meningen! Han takket og bukket mens kyrkjelyden applauderte og det lød trombonefanfare fra galleriet.

Også i år ble AMK-gudstjenesten i Åseral kyrkje gjennomført i god stil og med smekkfull kirke og mange som satt utenfor og hørte på via høyttalere. Veteranbilene sto tett i tett på parkeringsplassen, og sola skinte som den som oftest gjør på disse søndagene.

I tillegg til presten Anders Mathias Larsen, organisten Reidar Skaaland og trombonisten Espen Egeland, deltok også Siri Marit Aasland med sang, hoen hun har gjort mange ganger på disse gudstjenestene. Og årets gjester var selveste Flekkerøyguttene!

Etter gudstjenesten var det kirkekaffe på kirkebakken, og deretter var det muligheter for å spise komper, eller ta en tur på bygdeutstillingen, eller ta en tur til kremmermarkedet. Noe for enhver smak, med andre ord!

Vi gleder oss allerede til neste år!