Søndag 9. august, en nydelig sommerdag på Lindesnes.  Der møttes alle deltakerne i Rally Classic klar for den lange kjøreturen til Kirkenes.  3 motorsykler og 16 biler ble presentert for godt fremmøtt publikum ved Lindesnes Fyr før ferden nordover begynte.  Edvin var sjåfør på bobil og kjørte med oss hele turen.

Vi fikk en kongelig feiring med flagg og hyggelige tilrop fra et stort oppmøte av folk lags veien fra Lindesnes til Vigeland. Fra Vigeland kjørte vi i kortesje og svingte innom rasteplass ved Fasselandsvannet.  Da vi kjørte ut derfra tok våre motorsyklister med Arnfinn i spissen kommandoen, de stoppet øvrig trafikk på E 39 så vi samlet kunne kjøre mot Mandal.  Planen var kortesje gjennom Mandal, men av ukjente grunner var byen stengt for gjennomkjøring.  Også andre veterankjøretøy holdt oss med selskap.

Turen gikk videre opp Mandalen, via Evje og neste stopp var Rysstad i Setesdal.  Her spanderte TT Anlegg  middag på alle deltakerne på Sølvgarden Hotel.  

Fra Rysstad kjørte deltakerne på egen hånd til Odda der vi overnattet på Trolltunga Guesthouse.  De sprekeste av deltakerne reiste ut kl 4.00 neste morgen, tok en tur/retur Trolltunga og fortsatte rallyet etter retur til Odda.

Andre etappe mandag var fra Odda via Voss, Lærdal, Lom, Geiranger til Eidsdal. Vi kjørte nå ikke lenger i kortesje, men hver for oss.  Dette var en etappe som var hard for veterankjøretøy.  Enten var det å følge en fjord, eller så var det å kjøre over fjellet til neste fjord. Det var opp og ned det ene høye fjellet etter det andre.  Det tøffeste fjellet var Sognefjellet hvor vi var oppe i over 1400 meters høyde. Her var det dessverre stopp for Ford Zephyr Mk 2 1957 modell og Toyota Celica Supra 1985 modell.  Arnfinns Tempo Militær 175 cm3, 10 hk 1966 modell skar seg oppe på fjellet.  De to bilene ble ikke kjørbare, men Tempoen ble hentet og fikk en ny motor med ekspresstransport fra Lindesnes.  Takket være en planlagt hviledag i Eidsdal ble Tempoen klar til avreise fra Eidsdal.

Der var fortsatt en god del snøfonner igjen i fjellene på Vestlandet.  Her var mange mektige fjell, og veibygging her er en ingeniørkunst.

Tredje etappe onsdag gikk fra Eidsdal via Isfjorden, Sunndalsøra, Oppdal, Støren, Trondheim til overnatting på Koa Camping på Inderøy rett nord for Levanger. Her fikk vi besøk av ordfører i kommunen, det var stas.  May og Andy i Peugeot 404 hadde da en bil som hadde sluttet å lade.    Høydepunktet den dagen var Trollstigen og vårt medbrakte militærpoliti.  Fra parkeringsplassen på toppen av Trollstigen skulle deltakerne i Rally Classic kjøre i kortesje ned.  Vår MP stoppet øvrig trafikk og dirigerte vår kortesje ut i samlet flokk, da en frekk tysker i en Golf sneik seg inn blant våre kjøretøy.  MP-en på Tempoen kjørte forbi alle ned Trollstigen og fikk stoppet tyskeren i Golfen i bunnen.  Tyskeren fikk da sånn en alvorlig skjennepreken  at han parkerte i grøfta.  Har han ikke kommet seg opp, står han vel der ennå.  

Torsdag kjørte vi E6 fra Levanger via Steinkjer, Mosjøen til Mo i Rana.  Nå var det bare å holde seg på E6 og peise på nordover.  Vi hadde etapper på mellom 40 og 50 mil hver dag. Nå var Ola og May Lise med oss igjen.  Deres Toyota Celica hadde tatt kvelden, men de hentet en Volvo hjemme i Steinkjer og fullførte reisen med den.

Fredag kjørte vi bare i Nordland fylke, fra Mo i Rana til Narvik, en etappe på 42 mil. De fleste hadde en stopp ved Polarsirkelsenteret for å bli avfotografert der.  Peugeot-eksperten Svein tok en avstikker ut i Lofoten hvor han blant annen fant en ny dynamo til 404-en. Jaggu er Nordland et langt fylke.

Lørdag bar det videre fra Narvik til Alta.  I Troms var det mektige fjorder og fjell, noe vi fikk oppleve langs Storfjorden i Lyngen med Lyngsalpene på andre siden av fjorden. Også her var det en del snø igjen i fjellene.  I Troms var det mye kjøring langs fjorder og over til neste fjord.  Trafikkskiltene med stedsnavn var ekstra store i Troms, idet navn var skrevet på tre språk, Norsk, Samisk og Kvensk. Vi  holdt oss bare til E6 og kom etter hvert frem til Alta River Camping.  

Søndag kunne vi velge mellom to reiseruter, fra Alta til Karasjok, eller Alta-Nordkapp-Karasjok.  Noen kjørte Alta til Karasjok direkte, en liten søndagstur på 20 mil.  De fleste tok turen via Nordkapp og fikk da en tur på ca 45 mil.  Begge Tempoene tok turen til Nordkapp, men kjørte tilbake til Alta.  Syklene skulle da sendes på bil til Drammen.  

Mandag var siste etappe der vi nådde målet for turen som var Kirkenes.  Rett før Kirkenes var det møtt frem noen veteranbiler, og en journalist lagde en reportasje med intervju.  Etter defilering gjennom Kirkenes by, gikk turen videre til Øvre Pasvik Camping.  Det var en tur på kun 10 mil, men for noen mil.  Veien var omtalt som Norges dårligste vei, og den var om mulig enda verre.  Det var humper og skumper, søkk og hull.  Kortesjens eldste bil, 1964 Opel Rekord coupe, gjorde vendereis etter å ha kjørt 5 mil, og kjørte tilbake, brukte 3 timer på ti mil.  En ødelagt støtdemper bak og tanken på at det var 3000 km hjem igjen, avgjorde saken.  For resten som kom til campingen, ventet en hyggelig aften med blant annet kongekrabbe.

Hjemturen fra Kirkenes skjedde på individuell basis.  De fleste kjørte bilene hjem.  Noen kjørte Norge ned igjen, mens andre kjørte via Finland og Sverige. Noen tok fly hjem, og sendte bilen med biltransport til Drammen, til en overkommelig pris på kr 3.750.

De som kjørte Lindesnes – Kirkenes med retur, kjørte mellom 6000 og 7000 kilometer.  Bortsett fra veien til Øvre Pasvik, var det stort sett bra veier vi kjørte på.  Det var en del nybygde veistrekninger og det var også en del nye veistrekninger under bygging.  På Vestlandet og i Nord-Norge var det masse tunneler og en del av disse var nye.   Lengste tunnelen var Lærdalstunnelen på 24,5 km.

Av tilbakemeldinger på Messenger var det en opplevelsesrik tur for alle, og alle fremhever den gode stemningen det var i deltakergruppa, selv om de fleste ikke var kjente før reisen startet på Lindesnes. Mange har gitt uttrykk for ønske om et nytt rally med annet reisemål til neste år.

TSE 

Ford Anglia 1962 mod, med eigar Theodor Erling Tønnessen, vekker oppsikt rundt forbi, når dei er ute og viser seg fram.  Eit par som vil gifte seg spør om Theodor vil kjøra dei som brudepar den 22. august 2020, og får ja på flekken.  Bilen gjev dei assosiasjonar tilbake til Aidensfield.

Dagen kjem, og iført smoking og flosshatt stiller Theodor med bilen på avtalt tidspunkt og bringer paret til Frelserens kirke, Farsund.  Det er Helene Johansen og Stian Johansen, Farsund.

Hatten Theodor har på seg, er ikkje berre ein kva som helst slag hatt.  Den tilhøyrde Mathias Mathiassen frå Hidra, kjøpt i New York i 1925, for å bruka den då han skulle stå brudgom seinare same år, i Noreg.  Han gifta seg med Lisbeth, ei jente frå Hassel, Lista, og dei gifta seg i Vanse kyrkje.  Dei reiste så til USA, men, etter få år  vendte dei tilbake til Lista.  Hatten er teken vare på  i opprinneleg boks av dotter deira, Kirsti Mathiassen, som er nabo med Theodor. Hatten er 95 år, og like fin, frå sjølvaste New York!  Det må vera stas-hatt i særklasse!

 Etter vielsen dreg dagens brudepar til Huseby Kongsgård for fotografering. Eilef og underteikna fylgjer diskrè med som backup, i tilfelle det skulle skje noko med Anglia.  Me får lov til å knipsa eit par bilete for bruk i Fjærbladet. Takk brudepar, det er hyggeleg, og lukke til vidare!

Sjølve brullaupsfesten skal vera på  Offisersmessa ved Lista Fly- og Næringspark, og sjåfør og bil kjører brudeparet vèl på plass.  Alle partar er riktig godt fornøgde med oppdraget, og kjøretøyet fungerte prikkfritt. Brudeparet blir sett av på vegen forbi messa, og vandrar  fram siste stykket til lokalet på sti.

Det er flott at slike eldre bilar kan vera med og setja ein spiss på høgtidsdagar for unge menneske også, ikkje berre for oss veteranar!

Turid

Bytte av vindu på en veteranbil er vel en grei sak. Dessuten så er det vel ikke så nødvendig heller før ruten knuser og da er det vel en enkel sak å vippe inn en ny en. Det er vel det de fleste tror inntil at man faktisk må bytte den. På min 1965- modell Mercedes-Benz W110 200 lakk det vann inn i kupeen gjennom frontrutepakningen. Jeg hadde tettet det selv med et pakningsstoff, men det så langt fra bra ut. Ruten var i tillegg veldig slitt og oppskrapet, ved at noen en gang i tiden nok hadde brukt vindusviskerne uten at det var påsatt vindusviskerblad. Skrapene var for dype til at det nyttet å polere dem ned.

Min rute var antakeligvis originalruten, følgelig fra før ca. 1970 da rutene var av herdet glass og dermed ved steinsprut ville kunne blitt pulverisert fullstendig. I dag er det meg bekjent doble rutelag osv.  

Først sjekket jeg for ordens skyld med Mercedes-Benz og der var original frontrute til denne bilen ikke lengre mulig å levere. 

Skal man bytte frontrute hos et firma må man forberede operasjonen. Det vanskeligste jeg erfarte var å få tak i vindusrutepakningen. Heldigvis hadde Svein Ekornrød denne på lager. I min bil er det klart glass. Firmaene som driver med frontrute kunne skaffe enten grønntonet glass med blå solskygge eller blåtonet glass med grønn solskygge. Helt tilfeldig hadde Svein Ekornrød også en ubrukt frontrute med klart glass liggende på loftet sitt. 

Når det gjelder kompetanse på å bytte ruter på veteranbiler så er det avgjørende for at det skal bli et bra resultat. Utfordringen er kromlister.  Hvis man gjør ting feil eller i feil rekkefølge, så blir det vanskelig å få ting på plass igjen eller at man risikerer å bøye eller ødelegge kromlistene. 

Hos Glassmester1 Arendal (Glassmesterfirma Ekra og Voie AS) som har agentur for Riis Bilglass finnes akkurat den kompetansen som jeg trengte. De andre firmaene som driver med dette i området rådet meg til å gå til Voie som har både nødvendig kompetanse og verktøy.

Tilbake til det med å forberede operasjonen. En utfordring som kan stoppe det hele er at når frontruten tas ut så kan det være rust som må utbedres der og da før ny rute kan settes inn. Foretar man ruteskift selv hjemme så har man jo et hav av tid, men står bilen inne i hallen til et glassfirma så har man en utfordring om man ikke har lagt en plan på forhånd. Min plan var at vi avtalte med et karosseri og billakkererfirma som sto klare hvis det var rust. På min viste det seg at det ikke var rust og man slapp å bruke plan B. 

For å ikke ødelegge kromlister ble den gamle pakningen skåret opp og ruten tatt ut. Man må vite på forhånd hvordan kromlister er festet, f eks hvordan komme til for å skru ut muttere, og hvordan klips er festet. Like viktig er at kromlister som skal festes i selve pakningen må festes i pakningen før ruten settes inn. Det kan være tilnærmet umulig å sette på plass en slik kromlist når ruten er tilbake på bilen.

På de gamle pakningene som ikke skal limes, så er utfordringen å få det tett. Her kommer det med erfaring og kompetanse inn. På min ble det heldigvis tett.

Håper at dette jeg her har skrevet kan være til hjelp den dagen du selv må bytte rute på din egen veteranbil.

Sverre Monsen