Søndag 9. august, en nydelig sommerdag på Lindesnes.  Der møttes alle deltakerne i Rally Classic klar for den lange kjøreturen til Kirkenes.  3 motorsykler og 16 biler ble presentert for godt fremmøtt publikum ved Lindesnes Fyr før ferden nordover begynte.  Edvin var sjåfør på bobil og kjørte med oss hele turen.

Vi fikk en kongelig feiring med flagg og hyggelige tilrop fra et stort oppmøte av folk lags veien fra Lindesnes til Vigeland. Fra Vigeland kjørte vi i kortesje og svingte innom rasteplass ved Fasselandsvannet.  Da vi kjørte ut derfra tok våre motorsyklister med Arnfinn i spissen kommandoen, de stoppet øvrig trafikk på E 39 så vi samlet kunne kjøre mot Mandal.  Planen var kortesje gjennom Mandal, men av ukjente grunner var byen stengt for gjennomkjøring.  Også andre veterankjøretøy holdt oss med selskap.

Turen gikk videre opp Mandalen, via Evje og neste stopp var Rysstad i Setesdal.  Her spanderte TT Anlegg  middag på alle deltakerne på Sølvgarden Hotel.  

Fra Rysstad kjørte deltakerne på egen hånd til Odda der vi overnattet på Trolltunga Guesthouse.  De sprekeste av deltakerne reiste ut kl 4.00 neste morgen, tok en tur/retur Trolltunga og fortsatte rallyet etter retur til Odda.

Andre etappe mandag var fra Odda via Voss, Lærdal, Lom, Geiranger til Eidsdal. Vi kjørte nå ikke lenger i kortesje, men hver for oss.  Dette var en etappe som var hard for veterankjøretøy.  Enten var det å følge en fjord, eller så var det å kjøre over fjellet til neste fjord. Det var opp og ned det ene høye fjellet etter det andre.  Det tøffeste fjellet var Sognefjellet hvor vi var oppe i over 1400 meters høyde. Her var det dessverre stopp for Ford Zephyr Mk 2 1957 modell og Toyota Celica Supra 1985 modell.  Arnfinns Tempo Militær 175 cm3, 10 hk 1966 modell skar seg oppe på fjellet.  De to bilene ble ikke kjørbare, men Tempoen ble hentet og fikk en ny motor med ekspresstransport fra Lindesnes.  Takket være en planlagt hviledag i Eidsdal ble Tempoen klar til avreise fra Eidsdal.

Der var fortsatt en god del snøfonner igjen i fjellene på Vestlandet.  Her var mange mektige fjell, og veibygging her er en ingeniørkunst.

Tredje etappe onsdag gikk fra Eidsdal via Isfjorden, Sunndalsøra, Oppdal, Støren, Trondheim til overnatting på Koa Camping på Inderøy rett nord for Levanger. Her fikk vi besøk av ordfører i kommunen, det var stas.  May og Andy i Peugeot 404 hadde da en bil som hadde sluttet å lade.    Høydepunktet den dagen var Trollstigen og vårt medbrakte militærpoliti.  Fra parkeringsplassen på toppen av Trollstigen skulle deltakerne i Rally Classic kjøre i kortesje ned.  Vår MP stoppet øvrig trafikk og dirigerte vår kortesje ut i samlet flokk, da en frekk tysker i en Golf sneik seg inn blant våre kjøretøy.  MP-en på Tempoen kjørte forbi alle ned Trollstigen og fikk stoppet tyskeren i Golfen i bunnen.  Tyskeren fikk da sånn en alvorlig skjennepreken  at han parkerte i grøfta.  Har han ikke kommet seg opp, står han vel der ennå.  

Torsdag kjørte vi E6 fra Levanger via Steinkjer, Mosjøen til Mo i Rana.  Nå var det bare å holde seg på E6 og peise på nordover.  Vi hadde etapper på mellom 40 og 50 mil hver dag. Nå var Ola og May Lise med oss igjen.  Deres Toyota Celica hadde tatt kvelden, men de hentet en Volvo hjemme i Steinkjer og fullførte reisen med den.

Fredag kjørte vi bare i Nordland fylke, fra Mo i Rana til Narvik, en etappe på 42 mil. De fleste hadde en stopp ved Polarsirkelsenteret for å bli avfotografert der.  Peugeot-eksperten Svein tok en avstikker ut i Lofoten hvor han blant annen fant en ny dynamo til 404-en. Jaggu er Nordland et langt fylke.

Lørdag bar det videre fra Narvik til Alta.  I Troms var det mektige fjorder og fjell, noe vi fikk oppleve langs Storfjorden i Lyngen med Lyngsalpene på andre siden av fjorden. Også her var det en del snø igjen i fjellene.  I Troms var det mye kjøring langs fjorder og over til neste fjord.  Trafikkskiltene med stedsnavn var ekstra store i Troms, idet navn var skrevet på tre språk, Norsk, Samisk og Kvensk. Vi  holdt oss bare til E6 og kom etter hvert frem til Alta River Camping.  

Søndag kunne vi velge mellom to reiseruter, fra Alta til Karasjok, eller Alta-Nordkapp-Karasjok.  Noen kjørte Alta til Karasjok direkte, en liten søndagstur på 20 mil.  De fleste tok turen via Nordkapp og fikk da en tur på ca 45 mil.  Begge Tempoene tok turen til Nordkapp, men kjørte tilbake til Alta.  Syklene skulle da sendes på bil til Drammen.  

Mandag var siste etappe der vi nådde målet for turen som var Kirkenes.  Rett før Kirkenes var det møtt frem noen veteranbiler, og en journalist lagde en reportasje med intervju.  Etter defilering gjennom Kirkenes by, gikk turen videre til Øvre Pasvik Camping.  Det var en tur på kun 10 mil, men for noen mil.  Veien var omtalt som Norges dårligste vei, og den var om mulig enda verre.  Det var humper og skumper, søkk og hull.  Kortesjens eldste bil, 1964 Opel Rekord coupe, gjorde vendereis etter å ha kjørt 5 mil, og kjørte tilbake, brukte 3 timer på ti mil.  En ødelagt støtdemper bak og tanken på at det var 3000 km hjem igjen, avgjorde saken.  For resten som kom til campingen, ventet en hyggelig aften med blant annet kongekrabbe.

Hjemturen fra Kirkenes skjedde på individuell basis.  De fleste kjørte bilene hjem.  Noen kjørte Norge ned igjen, mens andre kjørte via Finland og Sverige. Noen tok fly hjem, og sendte bilen med biltransport til Drammen, til en overkommelig pris på kr 3.750.

De som kjørte Lindesnes – Kirkenes med retur, kjørte mellom 6000 og 7000 kilometer.  Bortsett fra veien til Øvre Pasvik, var det stort sett bra veier vi kjørte på.  Det var en del nybygde veistrekninger og det var også en del nye veistrekninger under bygging.  På Vestlandet og i Nord-Norge var det masse tunneler og en del av disse var nye.   Lengste tunnelen var Lærdalstunnelen på 24,5 km.

Av tilbakemeldinger på Messenger var det en opplevelsesrik tur for alle, og alle fremhever den gode stemningen det var i deltakergruppa, selv om de fleste ikke var kjente før reisen startet på Lindesnes. Mange har gitt uttrykk for ønske om et nytt rally med annet reisemål til neste år.

TSE 

Ford Anglia 1962 mod, med eigar Theodor Erling Tønnessen, vekker oppsikt rundt forbi, når dei er ute og viser seg fram.  Eit par som vil gifte seg spør om Theodor vil kjøra dei som brudepar den 22. august 2020, og får ja på flekken.  Bilen gjev dei assosiasjonar tilbake til Aidensfield.

Dagen kjem, og iført smoking og flosshatt stiller Theodor med bilen på avtalt tidspunkt og bringer paret til Frelserens kirke, Farsund.  Det er Helene Johansen og Stian Johansen, Farsund.

Hatten Theodor har på seg, er ikkje berre ein kva som helst slag hatt.  Den tilhøyrde Mathias Mathiassen frå Hidra, kjøpt i New York i 1925, for å bruka den då han skulle stå brudgom seinare same år, i Noreg.  Han gifta seg med Lisbeth, ei jente frå Hassel, Lista, og dei gifta seg i Vanse kyrkje.  Dei reiste så til USA, men, etter få år  vendte dei tilbake til Lista.  Hatten er teken vare på  i opprinneleg boks av dotter deira, Kirsti Mathiassen, som er nabo med Theodor. Hatten er 95 år, og like fin, frå sjølvaste New York!  Det må vera stas-hatt i særklasse!

 Etter vielsen dreg dagens brudepar til Huseby Kongsgård for fotografering. Eilef og underteikna fylgjer diskrè med som backup, i tilfelle det skulle skje noko med Anglia.  Me får lov til å knipsa eit par bilete for bruk i Fjærbladet. Takk brudepar, det er hyggeleg, og lukke til vidare!

Sjølve brullaupsfesten skal vera på  Offisersmessa ved Lista Fly- og Næringspark, og sjåfør og bil kjører brudeparet vèl på plass.  Alle partar er riktig godt fornøgde med oppdraget, og kjøretøyet fungerte prikkfritt. Brudeparet blir sett av på vegen forbi messa, og vandrar  fram siste stykket til lokalet på sti.

Det er flott at slike eldre bilar kan vera med og setja ein spiss på høgtidsdagar for unge menneske også, ikkje berre for oss veteranar!

Turid

Bytte av vindu på en veteranbil er vel en grei sak. Dessuten så er det vel ikke så nødvendig heller før ruten knuser og da er det vel en enkel sak å vippe inn en ny en. Det er vel det de fleste tror inntil at man faktisk må bytte den. På min 1965- modell Mercedes-Benz W110 200 lakk det vann inn i kupeen gjennom frontrutepakningen. Jeg hadde tettet det selv med et pakningsstoff, men det så langt fra bra ut. Ruten var i tillegg veldig slitt og oppskrapet, ved at noen en gang i tiden nok hadde brukt vindusviskerne uten at det var påsatt vindusviskerblad. Skrapene var for dype til at det nyttet å polere dem ned.

Min rute var antakeligvis originalruten, følgelig fra før ca. 1970 da rutene var av herdet glass og dermed ved steinsprut ville kunne blitt pulverisert fullstendig. I dag er det meg bekjent doble rutelag osv.  

Først sjekket jeg for ordens skyld med Mercedes-Benz og der var original frontrute til denne bilen ikke lengre mulig å levere. 

Skal man bytte frontrute hos et firma må man forberede operasjonen. Det vanskeligste jeg erfarte var å få tak i vindusrutepakningen. Heldigvis hadde Svein Ekornrød denne på lager. I min bil er det klart glass. Firmaene som driver med frontrute kunne skaffe enten grønntonet glass med blå solskygge eller blåtonet glass med grønn solskygge. Helt tilfeldig hadde Svein Ekornrød også en ubrukt frontrute med klart glass liggende på loftet sitt. 

Når det gjelder kompetanse på å bytte ruter på veteranbiler så er det avgjørende for at det skal bli et bra resultat. Utfordringen er kromlister.  Hvis man gjør ting feil eller i feil rekkefølge, så blir det vanskelig å få ting på plass igjen eller at man risikerer å bøye eller ødelegge kromlistene. 

Hos Glassmester1 Arendal (Glassmesterfirma Ekra og Voie AS) som har agentur for Riis Bilglass finnes akkurat den kompetansen som jeg trengte. De andre firmaene som driver med dette i området rådet meg til å gå til Voie som har både nødvendig kompetanse og verktøy.

Tilbake til det med å forberede operasjonen. En utfordring som kan stoppe det hele er at når frontruten tas ut så kan det være rust som må utbedres der og da før ny rute kan settes inn. Foretar man ruteskift selv hjemme så har man jo et hav av tid, men står bilen inne i hallen til et glassfirma så har man en utfordring om man ikke har lagt en plan på forhånd. Min plan var at vi avtalte med et karosseri og billakkererfirma som sto klare hvis det var rust. På min viste det seg at det ikke var rust og man slapp å bruke plan B. 

For å ikke ødelegge kromlister ble den gamle pakningen skåret opp og ruten tatt ut. Man må vite på forhånd hvordan kromlister er festet, f eks hvordan komme til for å skru ut muttere, og hvordan klips er festet. Like viktig er at kromlister som skal festes i selve pakningen må festes i pakningen før ruten settes inn. Det kan være tilnærmet umulig å sette på plass en slik kromlist når ruten er tilbake på bilen.

På de gamle pakningene som ikke skal limes, så er utfordringen å få det tett. Her kommer det med erfaring og kompetanse inn. På min ble det heldigvis tett.

Håper at dette jeg her har skrevet kan være til hjelp den dagen du selv må bytte rute på din egen veteranbil.

Sverre Monsen

Det finnes mye forskjellig i skur og på låver rundt om i landet, og slik er det også her på Sørlandet. Tilstanden kan jo være så ymse, og det er nok ikke alle prosjekter som er egnet til å komme på luftfylte hjul igjen.

Noen er imidlertid heldige. AMK-medlemmene Anne og Aziz Dassouli fra Kristiansand hadde fra før en blå 2 CV (se bilde) og har også en åpen Mercedes-Benz, men her for en tid tilbake kom de over en 2 CV med interessant historie. Nå er den ikke så forferdelig gammel, men veteran med god margin er den selvsagt, det er en 1987 modell. Denne ble kjøpt ny av en eldre dame hos Rasmussen Auto på Birkeland, men ble bare brukt et par år før den havnet på en låve. Og der ble den stående i tredve år!

Det betyr faktisk at bilen ikke har kjørt mer enn så vidt over 20.000 km., men den trengte jo en gjennomgripende teknisk overhaling og ny lakk, hvor det da ble valgt en annen farge enn den opprinnelige. Fjærbladet synes bilen ble veldig fin, og nå skal den tas grundig inni i løpet av vinteren, med nye setetrekk osv., slik at den blir helt perfekt til utdelingen av restaureringsplakett på Vårmønstringen 2021.

Bildene viser først det opprinnelige låvefunnet med et tykt støvlag, en aldri så liten bulk i skjermen og generelt litt bedrøvelig tilstand. Så er det et par bilder tatt underveis i prosessen, og noe av bilen slik den fremstår i dag.

Vi har også fått med et bilde av familiens andre 2 CV, og på vårt spørsmål om denne skal få samme behandling og oppfrisking svarer Anne og Aziz at neste på lista er Mercedes-Benz’en, som står for tur når 2 CV er ferdig innvendig. Det skal bli spennende…..

Vi har lenge pratet om det, men meningene har vært mange. Så skjedde det som mange hadde fryktet, nemlig en ulykke som hadde mange av de typiske risikomomentene i seg. En sjåfør som ikke kjente bilen eller datidens teknikk godt nok og samtidig dårlig vedlikeholdte bremser. Fortsatt var meningene mange, og frykten for at myndighetene skal komme med krav om vi rotet for mye med dette var påfallende hos mange. Men noe måtte gjøres. En ting er de som selv har restaurert sine kjøretøy, men der i gården er det vel kanskje sånn at det kan ha gått en tid siden restaureringen, og det er vel slik at bilmekanikernes biler er vel litt sånn som skoa til skomakerens barn…
En annen situasjon er de mange som kjøper seg veteranbil på nettet og ser på lakk, interiør og om det er lite rust og tett eksosanlegg og ekstra bonus at maskinrommet er nyvasket. Hensikten med denne artikkelen er ikke å henge ut noen av gruppene, men argumenter for at sikkerhetskontroll er viktig.
Grimstad Motorveteraner gikk først fra ord til handling og fikk en avtale med et bilverksted i Lillesand som har erfaring og kompetanse på gamle biler. Mercedesklubben, AMK og Froland Motorveteranklubb hang oss på. Det er tatt inn en artikkel med informasjon om dette tilbudet på side 7 her i bladet.
Selv tenkte jeg at bilene mine er jo i perfekt stand, og jeg følger jo godt med etter både lyder og lekkasjer, så for alle andre er det nok kanskje nødvendig, men for mine? Men hvorfor ikke like gjerne få en sjekk på det?
Jeg selv med min Mercedes-Benz 170S fikk time onsdag 24. juni kl. 0900 hos Asbjørn`s Bilverksted i Lillesand. Selveste redaktøren i Fjærbladet Bernt Erik Olsen hang seg på og bestilte samtidig time til sin Mercedes-Benz 230. Han skulle ta bilder og jeg skrive. Når dere andre bestiller så husk å si at dere er fra en av klubbene, samt opplys om du bruker silikonvæske eller ikke. (Blande disse væsketypene ødelegger pakninger osv). Og de som ikke riktig vet hva slags bremsevæske vi har på bilen, vi får la verkstedet finne ut av det .
Planen var at vi skulle være prøvekaniner for klubbene og med våre feilfrie biler burde jo dette bli bra. Jada, vi er vel som dere andre. Høye tanker om egne kjøretøy.
Vi ble tatt imot av bilmekaniker Oddbjørn Thingsbæk. Han har i mange år jobbet på JP i Grimstad og også skrudd og vedlikeholdt bilsamlingen til skipsreder Ugland i Grimstad. For å si det kort og enkelt: Han vet hva han driver med. Det som sikkerhetssjekken skal inneholde er:
• Liten testtur
• Bremsetest
• Kontrollere slanger og rør til bremser
• Kontrollere hjul og dekk
• Kontrollere for- og bakstilling (styring)
• Se generelt på understell og karosseri
• Kontrollere hjullagre
• Bytte bremsevæske

Etter en liten prøvetur ble det foretatt bremsetest. Min 170S passerte nåløyet mens Bernt Erik sin dro til siden.
Resultatene på min bil, som jeg – før den møtte Oddbjørn – trodde var perfekt sikkerhetsmessig, var:
• Bare to millimeter mønster på bakdekkene
• Frostvæskelekkasje ut gjennom forstillingen
• Bremseslanger bak porøse og må byttes snarest. Akutt fare ved kraftig nedbremsing.
• Hjullager bak venstre høy lyd og må byttes, høyre bak bør byttes
• Bremser generelt strammet for mye og må løsnes for å unngå varmgang på lange turer
• Litt slakk i kingboltene
• Litt myke foringer
• Drypper litt fra sentralsmøreanlegget
• (Bremsevæske byttes i forbindelse med bytte av bremseslangene)
Bernt Eriks bil hadde en caliper som hang og som må tas ut og inspiseres og formentlig byttes, bremseklosser må byttes, noen var rett på stålet. Som følge av dette bremset den skjevt, noe som må utbedres.
Etter sikkerhetskontrollen var vi enige om at hvis noen innbiller seg at dette er et unødvendig tiltak så er vår erfaring nå at sikkerhetskontroll, gjerne årlig, er en nødvendighet. Vi har jo et enormt ansvar for sikkerheten rundt våre egne kjøretøy i egenskap av sjåfør, og vi kjører rundt på alt av barnebarn, barn, ektefeller og venner. For ikke å snakke om alle medtrafikantene våre. 500,- kr hos Asbjørn`s Bilverksted er vel en liten pris å betale i trafikksikkerhetens navn.
Og til slutt: Nei, verkstedet tar ikke skiltene på bilen din hvis det er for ille, men du får en liste over de feilene som må og bør utbedres og bilen din er i meget trygge hender om du gir dem jobben med å utbedre det som du selv ikke er i stand til å gjøre.

Sverre Monsen

Hva er egentlig rust? På nettet kan man lese at når jern er utsatt for oksygen starter dannelsen av jernoksid, eller rust, i veldig sakte tempo. Utsettes jern for både oksygen og vann dannes rusten mye raskere. For å beskytte metall mot rust må man skape et skille mellom metallet og oksygen/fuktighet. Små skader, sår, riper vil bryte skillet og igjen gjøre at jernet utsettes for oksygen/fuktighet.
På en bil av gammel og edel årgang vil det som regel alltid finnes rust. Min lille erfaring tilsier at når man begynner å se litt rust bør man kaste seg på arbeidet med å både fjerne det og samtidig forsøke å forebygge at det kommer tilbake igjen. Spørsmålet er bare hva skal man gjøre?
Ikke alle har sveiseapparat og enda færre har kunnskap om bruk av det. Resultatet blir ofte miserabelt. Et vanlig karosseriverksted som lever av å bytte hele skjermer, dører og så videre sliter vel med å ta på seg for eksempel en jobb med å sveise rust i kanaler. Kanskje har man ikke kompetanse på eldre biler og bruk av klassisk stålplateverktøy? Kanaler og skjermer finnes dessverre sjeldent på lager og i hvert fall ikke til en fornuftig pris til de godt voksne bilene våre. Støter man på utfordringer som at et jekkfeste må byttes, har man heller ikke erfaring og kompetanse til å lage et nytt uten at jobben totalt sett blir vesentlig forsinket.
For å eie en veteranbil i dag blir det etter min mening mer og mer utfordrende å holde den i forsvarlig stand ved at det blir vanskeligere å finne verksteder og håndverkere som har kompetanse på eldre biler. Derfor er det viktig at vi deler kunnskap om dette.
Kjører man til Nodeland finner vi Svein G. Nielsen som driver enmannsfirmaet Greipstad biloppretting. Han begynte som lærling i firmaet og har stort sett jobbet der siden da. Da første eier ga seg tok Svein over driften. Den store interessen til Svein er rally og en stor del av kundemassen hans er rallybiler som trenger reparasjoner og stell. Veteranbiler ligger også hans hjerte nær og selv har han en flott Mercedes-Benz 220 fra 1952 som han overtok etter sin far.
Svein vet hva han driver med. Det er en opplevelse å se på at han jobber og maken til effektivitet finner man neppe. Det å se hva som må gjøres og finne praktiske løsninger samt å sveise i karosseriplater krever virkelig lang erfaring.
Han har utstyr som engelsk hjul for å gi stålplatene rett profil. Målet er jo at ting skal se helt autentisk og originalt ut, og at man ikke skal se at det har blitt utført karosserireparasjoner.
Det nye stålet blir lakket og behandlet og samtidig behandlet med lanolin eller sauefett om man ønsker det. Når Svein begynner å grave på en bil så er tommelfingerregelen at det er mer rust enn det man først trodde. Derfor må det onde tas med roten. Ofte finner han at gamle skader kanskje bare er jukset til med plast og sparkel uten at ny rustdannelse er forebygget. Derfor er det avgjørende at bileieren forstår at reparasjon av det lille rusthullet rundt jekkfestet kan avdekke langt større rustskader. Svein er løsningsorientert og kan lage nye kanaler og jekkfester om det kreves.
Sveins verksted er fullt godkjent som verksted og kan utføre alle verkstedtjenester, herunder bremsereparasjoner. På våre gamle biler er det ofte smørenipler som skal smøres for eksempel etter faste intervaller. Dette er det viktig å følge opp for å unngå helt unødvendig slitasje. Inspeksjon av styrekuler og bremser er særdeles viktig, og Svein er blant de som har faglig kompetanse på dette.
Ikke alle av oss veteranbileiere er bilmekanikere. Ofte er selve bilinteressen vår langt større enn vår tekniske kompetanse. Bilene våre blir slitt ved både at de blir brukt og at de blir stående for lenge av gangen i garasjen. Derfor er det lurt å koste på seg å fremstille bilen hos kompetente fagfolk årlig slik at man får et objektivt syn på hva som bør gjøres for at den skal være trygg på veien for både fører og øvrige trafikanter.
En tur til Svein kan være en god investering. Denne artikkelen om Greipstad biloppretting håper vi kan hjelpe medlemmer til å holde bilene på veien. Tips derfor gjerne om dere vet om andre lokale bedrifter som kan ta på seg reparasjoner som for eksempel forgassere, startmotorer, generatorer, mekaniske releer og så videre.
Sverre Monsen

Det snakkes mye om å feriere i Norge i år. Koronatider gjør at det, i våre miljøer, snakkes om alle treff og arrangementer som ikke blir noe av. Hva skal vi da gjøre? Om det ikke er gjort før er tiden inne til å ta med familien på veteranbilturer! Enten det blir med en, to eller tre generasjoner er denne sommeren en stor sjanse for å sikre gode opplevelser og rekrutering og videreføring av bevaringstanken rundt hobbyen vår. For vi må innse det – den største trusselen mot å ta vare på kulturarven vi forvalter er forgubbing og mangel på overlevering til de neste generasjoner. Fortvil ikke over alle treff og treffkamerater du går glipp av – familie og veiene venter! Om det er med RØD «L», kort eller lang tur – denne kan bli den veteransommeren der minner skapes og veterankjøretøyet ditt sikres en fremtid i familien!
«Jeg vil på tur med deg og «Blåmann», pappa», ble det sagt her i huset for noen år siden. 10.klassingen i huset ønsket kvalitetstid med pappa. Og det måtte bli overnattingstur. Ønsket ble en fin og minnerik tur opp Setesdal, overnatting og fiske i Setesdal Vesthei, ned til Lysebotn, videre til Tonstad og veien hjem til Birkeland igjen via Kvinesdal og E-18.
Og fortsettelsen? Du har kanskje møtt ho de siste 7 somrene? Langhåra jente i blå eller rød Volvo PV på sine daglige turer til og fra Dyreparken eller fritidsturer?
God veteransommer, alle! Lykke til! Så venter lesere og redaktør på en flom av hyggelige familiefortellinger fra «Korona-sommeren med veterankjøretøy 2020».

AMK har mange hendige mennesker blant medlemmene, men ikke alle er så hendige at de kan leve av det! Men det kan vårt medlem Bent-Vidar Aske på Ormestad i Søgne, han er salmaker og har mye å tilby, også for oss veteraninteresseerte.

Fjærbladet avla et besøk hos Bent Salmaker her om dagen. Vi ble imponert over alle de fine maskinene (som kan sees på bildene) og det store utvalget i stoffprøver som hang der.

Bent-Vidar sier at han ikke har veldig mange spesialstoffer på lager, bare det mest kurante, men at det meste av stoff kan skaffes på kort tid. Han har forbindelser som kan skaffe originalt setetrekk-stoff til de fleste kurante bilmerker og sikkert også litt av hvert annet i tillegg! Selvfølgelig er det ikke bare seter som trekkes om, han kan også ta seg av dørsider og ikke minst innertak. De som har forsøkt å sette opp et innertak selv, vil nok være enige i at slikt er det lurt å bruke fagfolk til!

Nå er det jo ikke bare veteranbiler han steller med. Han har også hjulpet mange motorsyklister og mopedister med nye saler, og naturligvis er kalesjer – båte til biler og båter – et sentralt ledd i forretningen. Og han trekker også om møbler og interiør til bobiler og campingvogner og vi vet sannelig ikke hva han ikke gjør…..

Bent-Vidar sier at sommerstid er høysesong for båtfolket, så han synes det er veldig greit at bilfolket kommer mellom august og april med sine jobber. Det er jo også den greieste tiden for oss, mens bilen likevel står i vinteropplag kan mye fikses.

En maskin Fjærbladet syntes var ekstra morsom, var broderingsmaskinen. Den er datastyrt, og der kan han brodere logoer på caps og skjorter og gensere og i det hele tatt på alt av stoff. Og det kan jo også være kjekt å vite!

AMK-medlemmer og andre som har behov for omtrekking av ett eller annet, burde absolutt ta en prat med Bent Salmaker! Bare se på bildene av et par av bilene han har jobbet med!

Lesere av Fjærbladet og besøkende på flere av arrangementene i sentrale Agder er kjent med Steinar Støle og hans Steyr tømmerbil. Eller hans jakt på og hjemføring av en 1932 Buick. 3. juni var det tid for et nytt stort kapitel i fortellingen rundt Steinar. Det var tid for det store flyttelasset. Det første av flere som vil ta Steinars samlinger av kjøretøy, motorsager og annet de 10 kilometrene fra Repsten Gård til nybygde «Steinars Garasje» på Birkenes Bygdemuseum.
Onsdag 3. juni. Ettermiddag og inn på gårdstunet på Repsten, ruller bil etter bil, medbringende biltransporthenger eller vanlig henger. Og så kommer det en del lokale veteranbiler. Rundt 30 personer stiller opp når Steinar og Steyr-gjengen inviterer til «Den Store Flyttekortesjen». I forkant av dagen har Steyr-gjengen klargjort 8 kjøretøy, ei langvogn for hest og en rekke motorsager for transport.
I løpet av en drøy time lastes og klargjøres transporten av ivrige arbeidslag rundt hvert objekt og hver biltilhenger. Været er fint, stemningen god. Rundt det hele går BEO og Stig Rislå og dokumenterer for bilder og film. Og i vinduet står mor Astrid Støle og bivåner aktiviteten som foregår over hele det store og innholdsrike gårdstunet.
Når kortesjen forlater gårdstunet skjer det med Steinar og Steyr’en først i en rekke på 6 biltransporthengere, 3 andre hengere og en pickup lastet med objekter. Deretter en rekke med lokale kjøretøy. På vei til Birkenes Bygdemuseum svinger kortesjen innom Tollnes Bilvask for en lettere «kattevask» av de kjøretøyene med mest lagringsstøv. Så går kortesjen videre til museet og mottakelseskomiteen.
På Tveide venter venner og kjente med musikk fra Spillemannslaget «Strøget». Inger Birkeland Slågedal ønsker Steinar velkommen til museet med hilsen og gaveoverrekkelser. Så er det snorklipping og innflyttingen kan ta til. Ivrige hjelpere losser biler, traktorer og mopeder i rask rekkefølge. Deretter rygges Steyr’en inn. Vel på plass med alt det store på hjul, venter en henger og en pickup med motorsager på å bli tømt. Jeg skrev «en rekke» motorsager innledningsvis – og slik avsluttes en flott dugnadsinnsats denne dagen: Over 30 personer utstyrt med korona-hansker stiller i lang rekke over tre etasjer og sender motorsag etter motorsag opp til midlertidig lagring i 3. etasje. Litt av et syn og en artig avslutning for både deltakere og tilskuere.
Og hovedpersonen? Steinar var både glad og takknemlig for å være på plass og for alle som stilte opp for å hjelpe og gjøre stas på ham og det nye bygget, reist av hans mor, Astrid Støle, med god hjelp av byggmester Øystein Væting og lokale håndverkere og leverandører, støttespillere og i samarbeid med Birkenes Bygdemuseum.
Jostein Teistedal